Norges ambassadør til Sverige Christian Syse

Skansen, Stockholm

17. mai 2017

Riksdagens talman, kjære norske og svenske venner, kjære landsmenn,

Hva har en nasjonal festdag å gjøre i en tid for internasjonalt samarbeid og endring? Må ikke nasjonalfølelse vike for mellomfolkelig samhørighet?

Nei. Tvert imot.

Samholdet i et folk er som samholdet i en familie, det er selve livsgrunnlaget. Jo sterkere det er, desto tryggere er vi på oss selv.

Da vet vi bedre hvem vi selv er, og kan åpne oss for andre, være inkluderende og gjenkjennelige i møte med det nye.

17. mai 1814 er en stolt dag i norsk historie. Fedrene på Eidsvoll, ja, menn var de jo, tok skjebnen i egen hånd. De ga oss datidens mest demokratiske forfatning.

Grunnloven var som et ungt og friskt tre med rik grokraft.

Den innvarslet en rik kulturell og sosial utvikling. Den er et bærende grunnlag også for dagens Norge. Grunnloven er fortsatt samlingsmerket med sine 203 år gamle prinsipper:

 

  • For det første: Det var folket, ikke kongen, som fikk retten til å bestemme. 1814 er bruddet med eneveldets idé.

  • For det andre: Grunnloven delte statsmakten i tre områder som begrenset og kontrollerte hverandre. Én myndighet ga lovene, Stortinget. En annen, regjeringen, skulle sette dem ut i livet. Den tredje, den dømmende makt, overvåket at lovene ble forstått på riktig måte.

  • For det tredje: Grunnloven ga sikring for alle norske borgeres frihet, rettssikkerhet og toleranse.

Krisene vårt folk har gjennomlevd siden Eidsvoll, viser hvor solid og tilpasningsdyktig verket fra 1814 er. Det er nesten utrolig at det kunne lykkes på noen få våruker det skjebneåret i napoleonskrigenes virvel. Det ble skapt en Grunnlov som var så levedyktig at den la grunnlaget for norsk statsform og borgerlig frihet hele tiden siden.

De norske lederne for den nasjonale reisningen i 1814 var ikke innadvendte nasjonalister.

De fikk nok kraft i sagaen og historien om Norges storhetstid i middelalderen. Men de hadde også søkt og funnet inspirasjon i tidens europeiske og atlantiske tenkning: De kjente Montesquieu, Rousseau, Voltaire, den franske revolusjonens borgerlige ideer, britenes parlament og USAs ferske demokratiske forfatning.

Uten disse kunnskapene om verden omkring oss hadde Eidsvollsforsamlingen umulig funnet argumentene og den statsrettslige formen som grunnla friheten.

Disse menn ønsket ikke noe isolert Norge. Norges fremtid lå i omfattende forbindelser og friest mulig handel med andre land.

Men forbindelsene skulle være på basis av likestilling med andre folk. Som historikeren Sverre Steen har skrevet om maidagene i 1814, da drømmer og realpolitikk ble ett i Norge: Begeistring var en normal sinnstilstand hos disse menn, og patos en selvfølgelig uttrykksform.

La oss i dag også feire, ja feire, de 91 årene med svensk-norsk union. Det var en veksttid for Norge på alle vis, politisk der vi fikk videreutvikle Grunnloven, økonomisk og kulturelt.

Ja, til en viss grad var Norge foregangslandet i unionen – med parlamentarismens gjennombrudd i Norge i 1880-årene og allmenn stemmerett for menn i 1890-årene. I Norges stod frihandelstanken sterkere enn i Sverige.

Unionen tillot fremgangen, også for Norge. Unionen sperret ikke for fremgangen.

Bjørnstjerne Bjørnson leste dødsdommen over den svensk-norske unionen med ordene: Bedre skille ad de hester som ikke trekker sammen. Amen.

Det skjedde med statsmannskunst fra begge parter i 1905. Fredelig. Og Stortinget strøk fra Grunnloven ordene som avsluttet paragraf 1 – at Norge var forenet med Sverige under én konge.

Jeg er ny norsk ambassadør til Sverige – et enormt privilegium. Min oldefar var utkalt soldat til nøytralitetsvakten ved svenskegrensen i 1905, min bestefar tilbrakte krigsår i Sverige, og far var venn av dette landet, president i Nordisk råd og hadde atskillige venner her.

Far stod på denne scenen og talte 17. mai 1990 – for 27 år siden. Hans kollega statsminister Ingvar Carlsson holdt den svenske talen. Jeg var med dem og satt der nede.

Jeg bærer også av denne grunn en personlig forpliktelse for norsk-svensk samarbeid med meg. Det er jeg stolt av.

Fellesskapet her i dag, som dere bekrefter ved å delta, er en velsignelse for våre to nasjoner inn i fremtiden.

La oss til slutt, tradisjonen tro, utbringe et trefoldig hurra for 17. mai.